Når itt'no itte er nok!

Julekvelden 2005

Jeg sitter her på julekvelden og tenker, på så mangt.......
Julefreden og julegleden er i ferd med å spre seg verden over - der den måtte befinne seg. Fra øye til øye sprer den seg, og til små og store ører fra små og store munner, fra radio og tv. Ja, sikkert også via internettet i form av e-post og chatt osv.. For ikke å glemme SMS og MMS i tillegg til telefonen selv.

Når en hører og ser i radio og tv og leser i aviser om rekordjulehandel og at også Kirkens Bymisjon og lignende institusjoner også opplever rekordhenvendelser - ja, så reflekterer en litt.

Det er barnefamilier, aleneforsørgere og eldre i trange kår som ber om litt ekstra til seg og sine for julekvelden og de nærmeste høytidsdagene.

Jeg reflekterer over om vi som ikke har opplevd nøden på den måten, tingsmedlemmene inkludert, er i stand til å sette oss inn i den stusslige situasjonen enkelte befinner seg i, empati som det heter.

Jeg tror ikke det. Det krever at vi har opplevd noenlunde det samme og har liknende referanserammer - persepsjon - som det kalles.

Men kan hende en kan projisere tanker og følelser over på seg selv hvis en henter det fra noen en kjenner godt eller har et slektskapsforhold til.

Det er da jeg kommer på og tenker igjennom denne historien som mor og hennes søsken aller, aller nødigst fortalte om min bestefar.
De fortalte med så få detaljer omkring hendelsen - at de nok opplevde det som skammelig. I alle fall har jeg skjønt at bestefar følte skam i ettertid.

Dette måtte ha vært i 30-årene, som det heter. Kapitalismen og klassisk økonimisk tankegang hadde slått krøll på seg og var i krise. Bestefar var husmann under en gård i en av sidedalene til Gudbrandsdalen. I denne tidsepoken (ca. 1920-1935) gikk ca. 50 000 norske gårder under hammeren, solgt på tvangsauksjon.

Bakgrunnen for dette var som kjent overgangen fra byttehandelen i jordbruket til salgsjordbruk, med kapitalkrevende jordbruksinvesteringer - slikt som driftsbygninger, maskiner osv. - i begynnelsen av århundret og rundt 1.verdenskrig.
Bl.a. fordi det ikke fantes marked til å kjøpe den økte tilgangen av matvarer som rasjonaliseringen i jordbruket medførte, var prisfallet på salgsvarene oppover i 20-årene uungåelig. Mens avdragene og rentene forløp i opprinnelig takt. Derav tvangsauksjonene.

På det tidspunktet var barnetallene ikke høye og bestefar hadde 4 barnemunner å mette i tillegg til bestemor og seg selv.
Når en "ser" situasjonen for gårdbrukerne, så kan en vel tenke seg at det var enda verre for husmannen, bestefar min.
Mangt et husmannshjem på den tiden opplevde forstsatt like stor fattigdom som Norge hadde båret preg av på 1800-tallet, med andre ord den fattingdom vi ser i u-land i dag.
Det var vel heller ikke de helt store samfunnmessige investeringer i infrastruktur osv., slik at det offentlige genererte ikke særlig arbeidsplasser, verken offentlige eller private. Staten kom for øvrig selv i gjeldskrise på midten av 20-tallet. Følgelig var det gårds- og skogsabreide som var eneste utkomme på landsbygda. Industri var et byfenomen.

Da var det at bestefaren min ble sint. En julekveld. Han ble så sint så han "nesten sprakk", som de fortaltet det, mor og tante. Om han var sint på bonden eller samfunnet, vet jeg ikke. Men sint var han. Jeg har aldri sett bestefar sint, så det kan jeg ikke forestille meg. Han må ha vært rasende, slik de fortalte det. Om alle gryter var helt bunnskrapt vet jeg ikke helt sikkert, men at det var "stusligstuggun" i husmannshjemmet den kvelden er det ingen tvil om - og det hadde etter all sansynlig blitt skrapt i grytene over lengre tid. Jeg tenker meg at matinntaket kanskje varierte mellom korn- og melprodukter, melk og melkeprodukter som ost og smør, og poteter, og kanskje sild. Neppe særlig kjøtt. Dag ut dag inn. Og det meste av dette var husmannen avhengig av å få fra gårdbrukeren, i bytte mot arbeid. Så hvis gårdbrukeren ikke gav fra seg slikt, enten som betaling eller forskudd på betaling, fordi han selv ikke hadde eller av andre grunner f.eks. vikarierende motiver, så var det ikke annet enn smuler der i huset.
Altså "itt'no"!

"Det e' meinigslaust", hadde han ropt ut før han strøk på dør. Den kvelden stjal bestefar en høne(!), og fire barnemunner fikk oppleve å bli skikkelig mette på selveste julekvelden! Om bestefar stjal høna fra gårdbrukeren han var husmann under eller fra en annen gård, vet jeg ikke. Antagelig var det fra sin "egen" gårdbruker, for han hadde stor rettferdighetssans slik jeg opplevde ham. Han tok ikke så mye som en vedpinne fra naboen, enda han burde ha gjort det før tørrgrana nærmest veltet inn på hans egen eiendom.
Som sagt så følte han nok skam over dette i ettertid. Men han må også ha følt utrolig bitterhet - over å måtte gå til et slikt skritt for å kunne se ungene sine gå gode og mette til sengs på julekvelden.

Rypa felt under høstjakta i Hulderheimen
får representere høna - i matmengde.
(Jeg var ikke av jegeren.)

Når jeg rundt fortellingen om bestefar denne julekvelden, har tatt med beskrivelsen av økonomien som var på den tiden, så er det for å sette det hele i litt perspektiv. Høna som bestefar måtte stjele til seg for at ungene skulle få et ordentlig julemåltid og bli mette på julekvelden, blir liten når en bringer den inn i samtidens sammfunnsøkonomiske perspektiv. Når jeg tenker på bestefar og denne historien så klarer jeg på en måte å ta den inn over meg og forstå ham. Jeg kan kjenne sinnet i meg. Kanskje har jeg lykkes med å projisere noe av hans følte situasjon over på meg selv.

For noen oppleves altså det samme perspektivet i kveld, på julekvelden i 2005!
Og de må oppleve perspektivet og urettferdigheten enda sterkere, og mer smertefult og sårt enn det bestefar gjorde.
DET er skam det! For mor Norge velter seg i pengebingen!